Flyreisen

TarangerMorland stod det på flybilletten, ikke Taranger Morland, som i passet. Dermed ville ikke British Airways billettmaskinen godkjenne at det var samme person på billetten som i passet, og derfor kunne jeg ikke sjekke inn. Litt panikk. Jeg visste at jeg ikke hadde skrevet navnene sammenhengende. Det hadde jeg heller ikke, og en veldig koslig BA-dame sjekket meg inn på flyet uten problemer. Deilig å slippe å dra rundt på kofferten hvor enn jeg gikk. Flyet til London var litt forsinket.

Turen med flyet fra Oslo til London gikk veldig fort, og jeg fikk også sovet litt. Jeg hadde vindusplass og satt sammen med et litt eldre ektepar fra London. Vi måtte vente litt før vi kunne lande på Heathrow så i mellomtiden sirklet flyet rundt London. London er en nydelig by. Heathrow var mye større enn jeg hadde forestilt meg på forhånd, men det var heldigvis en veldig oversiktlig flyplass, og jeg hadde ingen problemer med å finne Gate 39B, hvor mitt neste fly stod. Det jeg synes var mest fascinerende var det at jeg måtte ta undergrunnsbane for å komme dit. 

 Screenshot fra Google

Det neste flyet var enormt stort. Jeg visste jo at det kom til å være stort, men innså aldri hvor stort det faktisk kunne være. På vei for å finne setet mitt passerte jeg seteplassene på første klasse, og jeg misunner virkelig de som fikk sitte der. Jeg var heldig å fikk sitteplass ved vinduet igjen, noe tyskeren Gustav (jeg tror han het det) ikke var helt fornøyd med. Spesielt ikke da vi gikk inn for landing, og han nesten ikke kunne se noe som helst.  Vi snakket litt, men all støyen gjorde det vanskelig å snakke normalt. Jeg tror jeg var veldig uheldig med plasseringen i flyet. Det var mer enn nok underholdning på flyet, og jeg så blant annet filmen ”Eat, Pray, Love”, og var ikke videre imponert over den.

Da klokken var 01:00 norsk tid var det veldig surrealistisk å se hvor lyst det var ute. Blå himmel, og snø over store deler av USA. Flyturen har gått overraskende fort. Jeg har sovet rundt 3 timer, noe som gav en totalsum på ca. 5 timer søvn i løpet av to døgn. Det føltes som om hodet skulle eksplodere til tider. Å bevege seg oppreist etter å ha sittet så mye i ro, og sovet så lite var alt annet enn lett. Jeg var ikke i stand til å gå rett frem, og det å komme seg til flytoalettet for å pusse tennene var alt annet enn lett.

Immigrasjonen var ikke et problem, selv om han som skulle sjekke meg var i utrolig dårlig humør, og klikket fullstendig da jeg skulle lage fingeravtrykk. Han sa at jeg skulle legge hånden på skjermen, og ble rasende da jeg ikke presset hånden ned alt jeg kunne. Ikke at han hadde brydd seg om å gi meg beskjed om at jeg måtte legge press på fingrene. Jeg var glad da jeg kom meg bort derfra, selv om jeg var langt fra overbevist om at han mente det han sa når han ønsket meg et fint opphold. Kofferten min lå klar på rullebåndet akkurat i det jeg var kommet meg ut, så det var perfekt.

Min neste utfordring, og bekymring, var om jeg kom til å kjenne igjen, eller i det hele tatt finne Rick. Heldigvis viste det seg å ikke være et problem,  og han innrømmet at han hadde vært bekymret for det samme.

Veiene i Phoenix er enorme! Ufattelig mange felt, kryss, trafikklys, skilt og biler over alt. Jeg er utrolig glad for at jeg slipper å kjøre her. Til slutt vil jeg bare ønske deg, Lene, lykke til med å kjøre i Orlando når du skal dit.