Pinnacle Peak

Panorama tatt fra Pinnacle Peak

I dag (lørdag) dro vi ut for å gå på tur i fjellet Pinnacle Peak som ligger i Scottsdale (ikke så veldig langt fra hvor de bor.)  Fjellet har en lett gjenkjennelig formasjon med to topper rett ved siden av hverandre. Før vi begynte å gå så vi på en dame som viste frem ville dyr. Fikk blant annet se en stor hann ugle, en slange og en giftig øgle som blir kalt Gila Monster, eller en gilaøgle på norsk. Den var i grunnen ganske søt. Er det en ting det kryr av her, så er det chipmunks. De er så utrolig skjønne! Jeg vil ta en av dem med meg hjem. Jeg håper på å få sett en coyote snart.

Det første som slo meg når vi kom dit var hvor grønt det var til å være midt i ørkenen. Hovedsakelig bestod vegetasjonen av kaktuser i alle størrelser og varianter, men det var også en hel del små busker og kratt. Den kaktusen som imponerte meg mest var av typen saguaro. I følge skiltet under kaktusen kan den bli opptil 200 år gammel. Denne type kaktus begynner ikke å utvikle armer før de er ca. 75 år gamle. De er vernede planter, og dersom en kaktus skulle trenge det, støtter de den opp med planker. Ganske fascinerende. Det har blitt rapportert dødsfall der kaktuser har falt over personer. Innsiden av kaktusene er fullt opp med vann, noe som gjør de ekstremt tunge. Det trengs en stor heisekran for å kunne forflytte en kaktus. Det finnes mange andre forskjellige kaktuser også, blant annet en type som løsner av planten om du kommer borti, og fester seg til deg. Jeg klarte å henge skjorta min fast i en kaktus, og det var et mareritt å få den løs. Dette er noe helt annet enn de små kaktusene jeg har hjemme i potter.

Pinnacle Peak

Turen vi gikk på varte i ca. 2 timer, og i veldig ulent terreng. Mye opp og ned, med andre ord. For meg som kommer rett fra kalde Norge og ikke er vant til varmen så merket jeg fort at jeg burde hatt mye mer vann med meg enn jeg hadde. Fantastisk natur og ikke minst usikt når vi kom oss opp i høyden på Pinnacle Peak. Dette var Rileys første tur hvor hun ikke hang på ryggen. Hun satt i et bæresete på magen, og kunne dermed se hele turen. Hun oppførte seg eksemplarisk, ingen grining eller noe. Hun ble ganske trøtt etter hvert, så mot slutten sov hun. En annen ting jeg finner veldig fascinerende her borte er hvor vennlige alle sammen er. Jeg kommer aldri, noensinne, til å se på nordmenn på samme måte etter denne turen. Vi er så utrolig kalde og uhøflige. Her er det helt naturlig å stoppe å ta en prat med de du møter, om det er på fjelltur, i heisen, på butikken eller på gata.

 Etter at vi var kommet ned til start igjen, fant vi ut at det var best å få i seg litt mat. Vi gikk derfor å spiste på et skikkelig amerikansk gatekjøkken. Her fikk jeg smake den beste hamburgeren jeg har spist noen gang. I kjent amerikansk stil var porsjonene enorme, og jeg klarte ikke en gang å spise halve, så resten ble tatt hjem i boks. Akkurat som på film.

På vei tilbake til huset tok vi en rask tur innom western butikken Perryman, sånn at jeg kunne skaffe meg et på par cowboy boots som jeg kan bruke til riding på ranchen. Det var utrolig hvor mye spesielt det finnes innen cowboy mote. Hun som jobbet der prøvde blant annet å selge meg et par rosa boots med spiss, stor hæl og diamanter. Å, joda, akkurat min stil! Jeg endte opp med å kjøpe et par helt enkle svarte sko, slik at jeg også kan bruke dem når jeg kommer hjem. De skriker på ingen måte cowboy, og passer meg dermed perfekt.

På kvelden benket vi oss i stuen og så filmen Children of Men, og spiste en fantastisk middag. Grillet biff med brød og salat. Rick er virkelig god til å lage mat.