Første dag i ville vesten

På ranchen ble jeg godt tatt i mot at en hyggelig dame som jobbet i resepsjonen. Hun gav meg noen ark jeg måtte fylle ut i forkant av ridningen, som høyde, ridekunnskaper, kontaktpersoner, osv. Da dette var fylt ut tok hun meg med til rom nr. 19 i boligen for de ansatte. Jeg var heldig og fikk et stort rom med dobbeltseng helt for meg selv. Rommet var gammelt og holdt veldig enkel standar, men det var ikke problem. Det var jo ikke stort annet enn et sted til bagasjen og en soveplass. Huset hadde fire andre rom, to bad og et oppholdsrom med kjøkken.

Jeg fikk litt tid til å pakke ut og komme i orden, og kl. 12 var det lunsj å få. Jeg dro avgårde i retningen jeg var blitt vist at de ansatte kunne spise, og endte opp en helt annen plass, og ble i stedet stående å snakke med en tysk dame som solgte malerier. Til slutt viste hun meg hvor jeg skulle gå, og da jeg endelig kom frem (det ville tatt meg et halvt minutt å gå, om jeg hadde husket veien) fikk jeg hilse på de andre jeg skulle bo med. Det var tre andre jenter på min egen alder. Fra England, nærmere bestemt London, hadde vi Gemma. Julie fra Frankrike, og den siste personen, Ina, kom selvsagt fra nord Norge. Fantastiske jenter. Jeg møtte også Brenda og Ron, to utrolige personer jeg alltid kommer til å huske.

Lunsjpausen varte frem til kl. 14, og jeg fikk derfor litt tid til å bli kjent med mine nye romkamerater. Siden det var min første dag, fikk jeg lov til å gjøre akkurat som jeg ville. Jeg kunne med andre ord valgt å ta hele dagen fri, men jeg var alt for giret til det, og ble derfor med på jobb så snart de andre gikk. For et kaos som møtte meg. Langt over 100 hester, og alle navn skulle huskes, både på de firbente, arbeidskolleger og gjester. Nevnte jeg at ca. alle hestene var brune? Fatter ikke hvordan de klarte å se forskjell.

En av de hyggligste personene jeg møtte denne dagen var wrangleren Nicki. En utrolig jordnær og ekte jente. I motsetning til mange andre jeg møtte, var hun en av de som ikke stresset uten grunn. Godt det var noen av dem også. Hun gav meg en liten omvisning, og lærte meg hvordan ting skulle gjøres. Hun sørget også for at jeg fikk lov til å være med på fôringen av kyrene den dagen. Det var jeg, Nicki og Julie som satt bakpå lasteplanen på pickupen som Gry (også norsk) kjørte. Hun kjørte sakte rundt på "beitet" (om man i det hele tatt kan kalle ørkenen et beite), mens vi kastet flak med høy langs veien mens vi kjørte. Kjempe gøy! Det høres kanskje ikke så spennende ut, men for meg var det hvertfall litt av en opplevelse å se hvordan de enorme kyrene samlet seg rundt bilen og i sporet bak oss for å spise.

Resten av dagen, frem til kl. 17:00, gikk med på å sale av og på hester, og leie dem ut og hjelpe gjestene opp på hestene. Jeg prøvde også å lære meg noen av navnene på hestene, men det var alt annet enn lett. Jeg var så utrolig stolt da jeg trodde jeg visste at den enorme hvite hesten het Everest, men neida, det var nemlig to andre som lignet på den også.. Jaja. Håpløst.

Etter middag ble det en tidlig kveld på meg, siden jeg fremdeles slet med jetlaget, og skulle opp kl. 06:00 for å ta fatt på en hel arbeidsdag.